Et klimaregnskap er en oversikt over de utslipp en virksomhet forårsaker gjennom sin aktivitet. Ved å føre et klimaregnskap får virksomheten dokumentert egen klimapåvirkning. Formålet er å identifisere hvor utslippene kan kuttes.
Å føre klimaregnskap er en av hovedforpliktelsene våre partnere tar på seg når de signerer Klimapartneravtalen. Klimaregnskapet brukes som basis for å identifisere hvor partnere har forbedringspotensiale og mulighet for utslippsreduksjon, samt hvor man kan utvikle nye grønne forretningsområder.
Klimapartnere utarbeider klimaregnskap i henhold til GHG-protokollen (Greenhouse Gas Protocol). Dette er den mest anvendte metoden verden over for å måle virksomheters utslipp av klimagasser.
- Scope 1 – Direkte utslipp: Denne kategorien inkluderer alle utslippskilder knyttet til driftsmidler der organisasjonen har operasjonell kontroll. Dette inkluderer all bruk av fossilt brensel for stasjonær bruk eller transportbehov.
- Scope 2 – Indirekte utslipp fra energiforsyning
- Scope 3 – Indirekte utslipp knyttet til kjøp av varer og tjenester
Lokasjonsbasert og markedsbasert metode
For å beregne indirekte utslipp knyttet til elektrisitetsproduksjon er det valgt todelt rapportering. Det vil si at utslippene beregnes på to ulike måter; ut fra et fysisk perspektiv (lokasjonsbasert) og ut fra et markedsbasert perspektiv. I Norge er strømmen produsert med lave utslipp, slik at ut fra et fysisk perspektiv vil klimagassutslippene ved bruk av strøm være lave og strøm klart mer klimavennlig enn fossil energi. For å trigge økt produksjon av fornybar strøm er det etablert en internasjonal ordning med kjøp og salg av Opprinnelsesgarantier, som gir grunnlag for beregningen ut fra et markedsbasert perspektiv.
Det vil si at utslippene beregnes på to ulike måter; ut fra et fysisk perspektiv (lokasjonsbasert) og ut fra et markedsbasert perspektiv. I Norge er strømmen produsert med lave utslipp, slik at ut fra et fysisk perspektiv vil klimagassutslippene ved bruk av strøm være lave og strøm klart mer klimavennlig enn fossil energi. For å trigge økt produksjon av fornybar strøm er det etablert en internasjonal ordning med kjøp og salg av opprinnelsesgarantier, som gir grunnlag for beregningen ut fra et markedsbasert perspektiv.
Fysisk perspektiv (lokasjonsbasert metode)
I følge GHG protokollen, skal fysisk perspektiv inkludere: «Average emission factors representing all electricity production information from geographic boundaries that are not necessarily related to dispatch region, such as state or national borders.» Det benyttes norsk eller nordisk produksjonsmiks som fysisk utslippsfaktor i Klimapartnernes regnskap. Denne utslippsfaktoren er basert på faktiske utslipp knyttet til elektrisitetsproduksjon innenfor et geografisk område, det foregående året. Innenfor dette området er det ulike energiprodusenter som benytter en miks av energibærere, der de fossile energibærerne (kull, gass, olje) medfører direkte utslipp av klimagasser. Disse klimagassene reflekteres gjennom utslippsfaktoren og fordeles dermed til hver enkelt forbruker.
Markedsbasert perspektiv
Beregningen av utslippsfaktor baseres på om virksomheten velger å kjøpe opprinnelsesgarantier eller ikke. Ved kjøp av opprinnelsesgarantier dokumenterer leverandøren at kjøpt elektrisitet kommer fra kun fornybare kilder, som gir en utslippsfaktor på 0 gram CO2e per kWh.
Elektrisitet som ikke er knyttet til opprinnelsesgarantier får en utslippsfaktor basert på produksjonen som er igjen etter at opprinnelsesgarantiene for fornybar andel er solgt. Dette kalles residualmiks. Norsk elektrisitets residualmiks ga for 2018 en utslippsfaktor på 531 gram CO2e per kWh. Grunnen til at denne er så høy er fordi Norge selger hoveddelen av opprinnelsesgarantier til utenlandske forbrukere. Det innebærer markedsmessig at norsk vannkraft blir erstattet med en miks av fossil energi.
Scope 3
Scope 3 får stadig vekk mer fokus, ettersom man nå vet at de aller fleste bedrifter har mer enn 90% av utslippene sine i denne kategorien. Scope 3 er rapportering av indirekte utslipp knyttet til innkjøpte varer eller tjenester. Dette er utslipp som indirekte kan knyttes til organisasjonens aktiviteter, men som foregår utenfor deres kontroll (derav indirekte). Typisk scope 3 rapportering vil inkludere flyreiser, logistikk/transport av varer, avfall, forbruk av ulike råstoff etc. Enkelte bedrifter har valgt en utvidet scope 3-rapportering, såkalt klimafotavtrykksberegning. Der en større del av de indirekte utslippene knyttet til vare- og tjenestekjøp estimert, ut fra innkjøpsvolum.
